Debatt, Kultur | Jazzløgneren

Bodøværingen Terje Berg var på jazzkonsert som 22-åring ikledd frakk, men skjønte ikke bæret. Etter å ha forbannet jazzeliten i det stille og grublet på saken i 25 år, tok han bladet fra munnen i et avisinnlegg i Avisa Nordland. Måtte framtidige generasjoner, og samfunnet for øvrig, slippe å bli utsatt for det samme!
Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
“Jeg velger meg april” tenkte Terje Berg. Som sagt så gjort. Det kraftfulle innlegget hans kom på trykk den 13. april, i det som senere vil bli husket som en merkedag og et vendepunkt for norsk jazz. “Jeg prøvde å komme inn i musikken og la meg bevege av den, men ga til slutt opp. Produktet holdt ikke mål. […] Hvorfor har vi som samfunn et ansvar for å holde jazzen kunstig i live?” skrev Terje.
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Lignende oppstandelse i jazzmiljøet har det ikke vært siden Språkrådet besluttet at ordet cool skulle staves K-U-L. (Som om noen hadde falt og slått seg – makan!) Den okkulte og hemmelige foreningen J.Æ.V.E.L.S.K.A.P. (Jazzens Ærverdige Vernelag for Elitistisk Lytting til Sangere, Komponister, Arrangører og Produsenter) trommet raskt sammen til et møte. Hva skulle de gjøre nå? Kidnapping og buksevann med påfølgende tvangslytting til polsk frijazz hadde fungert mot tidligere meningsmotstandere, men denne gang ble forslaget raskt forkastet.
Timene gikk, og fortvilelsen og apatien spredte seg blant de prominente medlemmene. De som var til stede denne kvelden kan fortelle at den resultatløse diskusjonen førte til en slags kollektiv oppvåkning. Som å våkne etter en lang, lang, lang bassolo. Det ble forfattet et dekret, på tre korte setninger: “Ok, vi gir oss. Terje Berg har rett. Hans fire viseplater er dessuten så bra at de alene kan erstatte den meningsløse norske jazzeksporten til utlandet.”
Dagene som fulgte kommer ingen til å glemme. Finn.no ble oversvømt av gamle frakker, enda eldre og svettere sixpence, kontrabasser og blåseinstrumenter. Trommeslageren Håkon Mjåset Johansen bekjentgjorde at det ikke var den ekte Hilde Louise Asbjørnsen som hadde vært på turné i fjor vår, men bare han selv som hadde kledd seg ut – for å sørge for å skaffe seg enda flere turneer på de samme klubbene han allerede var booket til, uten å bli gjenkjent.
Havforskningsinstituttets målestasjon utenfor Tjøme i Oslofjorden var på sin side nær ved å erklære akutt manet-invasjon av en ukjent invaderende art – da det heldigvis viste seg å bare være plateselskapet Jazzland Recordings som hadde dumpet CD-lageret sitt i sjøen, litt tidligere samme dag. “Det er laget så mange jazzskiver opp igjennom tidene at vi strengt tatt ikke behøver flere. Når sant skal sies, har heller ingen klart å lytte på dem alle sammen.” forklarte platedirektør Bugge Wesseltoft.
Snøballen begynte å rulle. Språkrådet, som tidligere har klart å eliminere de ubrukelige bokstavene X, Q og W fra det norske språket, satte straks ned et hurtigarbeidende utvalg for å se med nye øyne på bokstaven Z. “I lys av den siste tids hendelser […] er kanskje bokstaven Z nå klar for å fjernes. Ingen i Norge kan uttale den likevel.” erklærte direktør Åse Wetås.
Heretter gikk det slag i slag. Fond For Utdøende Kunstnere (FFUK) og TONO opprettet søknadsordningen “Fra 300 til 3”, for å “[…] etterutdanne jazzmusikere til å heller spille 3 akkorder for 300 publikummere, i stedet for å spille 300 akkorder for 3 publikummere”. Etter å allerede ha passert godt over 1000 søknader på en uke, har Innovasjon Norge spyttet ytterligere 10 friske millioner inn i fondet.
De klokeste hodene i Finansdepartementet ble satt i sving, jeg mener i arbeid, og regnet seg fram til at om man kuttet støtten til norsk jazz ville det spare hver enkelt skattyter i Norge for minst 5 kroner årlig. Faktisk ville det norske skattetrykket gått ned med nesten 0,0034 %! Alternativt kunne man brukt pengene man i dag bruker til jazzen på 666 cm med Fornebubane. Tilfeldig? Neppe.
Utdanningsdirektoratet satte parallelt i gang med egne tiltak. Strategiplanen “Jazz er farlig” ble meislet ut på rekordtid. Gjennom det europeiske utdanningsnettverket, Eurydice, fant de et nesten 100 år gammelt og fiks ferdig utdanningsopplegg i tyske arkiver, med tittelen “Extraordinäre Maßnahmen gegen sogenannte Jazz, Synkopen und Negroide Rhythmen in den Schulen des Deutschen Reiches”. Et kledelig, mønstret T-skjortedesign fulgte også med, med symboler som noen mente var hentet fra hinduismen. Planen er nå å rulle dette ut til norske skolebarn allerede til høsten.
Terje Berg ble hyllet. Jazznytt, som av dialektårsaker ellers aldri beveger seg utenfor Ring 3, lagde intervju, og Terje fikk snakket om sin egen kunst og musikk. Fortjent! Dette var andre boller enn da han som ung foreslo at fotballaget kun burde bestå av angrepsspillere! “Hvis man scorer nok mål, så behøver man jo ikke keeper uansett, og seriøst – er det egentlig noen som har hatt en keeper som sin favorittspiller?” Terje Berg ble sparka ut av laget. Forstå det den som kan.
Nå, derimot! Jazzsaksofonisten Petter Wettre brøt sin selvpåførte mystiske stillhet, med et eget leserinnlegg i Avisa Nordland til støtte for Berg. Her fortalte han at han heller aldri har likt norsk jazz, og det var jo derfor han ble jazzsaksofonist! Hipt.
Det var som om selve sola tittet fram på Løvebakken, da alle kulturpolitikerne på Stortinget samlet seg til en felles uttalelse. Smilene og latteren satt løst, og den hardtarbeidende kulturjournalisten til Dagbladet måtte felle en tåre. Så rørende enighet i kulturpolitikken hadde hun aldri før vært vitne til. “Heretter skal vi bare satse på det folk vil ha. Bare musikk som folk liker å høre på, bøker som folk liker å lese, og filmer som mange mennesker kjøper billetter til på kino.” Alle de frammøtte klappet i hendene og jublet, og selveste Statsministeren skjøt inn “At vi ikke har tenkt på dette tidligere!”.
Les mer om: artikkelemnene
Debatt Kultur Jazz Terje Berg

Kategorier: Musikk